Skip to main content

Praktverk om sensuren i Danmark-Norge

Hvis noen lurer på hvorfor det er så vanskelig å slippe til i offentlig debatt med synspunkter som går på tvers av ”majoritetsoppfatningene” i Norge, bør de lese Øistein Rians grundige bok om vilkårene for offentlige ytringer i Norge 1536–1814, det vil si i 278 år av vår historie.

Tekst Dag Viljen Poleszynski   

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om boka»]Forfatter: Øystein Rian
Tittel: Sensuren i Danmark-Norge. Vilkårene for offentlige ytringer 1536-1814.
Forlag: Universitetsforlaget AS.
Utgivelsesår: 2014 (innbundet, 713 sider).
ISBN: 978-82-15-0332-8.
Pris: kr 649 fra www.tanuum.no.[/gdlr_box_icon]

Da vil de forstå hvorfor store deler av pressen viser en så underdanig holdning overfor ”eksperter” og offentlige myndigheter. De med professortitler og andre representanter for myndighetene er overrepresentert i offentlig diskurs, og de kan tillate seg grove usakligheter som bryter med godkjente normer for en akademisk debatt uten at redaktører griper inn og korrigerer dem.

Historieprofessor Rian ved Universitetet i Oslo danner et unntak for slike servile holdninger ved sin klare kritikk av ”øvrigheta”. Hans opus magnum på 713 sider fordelt på 16 kapitler er ”tilegnet de tause. … de mange som ikke har kunnet gjøre seg gjeldende med offentlige ytringer. De tause har blitt brakt til taushet, de er uten skyld for alle verbale overgrep og forvrengninger som historien er full av. De har måttet finne seg i at de som har behersket ordene har fått viljen sin, i stort og smått, i livssyn og religion”.

LES OGSÅ  Kan alternative levemåter vise vei?

I 1536/37 ble den norske staten avskaffet og landet lagt under dansk herredømme. Samtidig startet reformasjonen – vi ble tvangsmessig pådyttet kristendommen som statsreligion og eneste ”rette lære”. Presteskapet var i hovedsak dansk, og undervisning og bokproduksjon dreide seg om å indoktrinere folket i lutheranismen. Fritenkende og andre religiøse retninger ble undertrykket og folk pålagt streng straff for å avvike fra statens valgte religion.

Mange tror ”at ytringsfriheten har dype røtter i Norge”, men ”mesteparten av historisk tid har vært preget av sensur”. Kapittel 2 diskuterer sensurregimer i andre land, og mange vil nok overraskes over at det var langt friere forhold i land som Tyskland og England. Kapittel 3 tar for seg Norge og beskriver eneveldets groteske utslag fra 1660/61, da det norske riksrådet og den katolske kirken ble avskaffet. Kapittel 4 belyser sensurregimet i detalj. Kontrollen og straffene for å bryte kongelig bestemmelser varierte, før en omfattende innstramming skjedde i 1799–1814. Kapittel 5 viser at over 90 prosent av alle bokutgivelser og trykksaker lenge ble publisert i hovedstaden København, siden det var lettere å ha full kontroll der. Det samme gjaldt avisveldet, som omtales i kapittel 6. De første utkom cirka 1630 fulgt av en omfattende offentlig sensur av alt annet enn hyllest til kongen og hans virke. Kapittel 7 diskuterer hvordan Norge ufattelig seint fikk få og små trykkerier, med fortellinger om de første boktrykkerne i Kristiania (1643), Bergen (1721) og etter hvert Trondheim, Kristiansand og Volda. Kapittel 8 omtaler ”den trange starten for norske aviser” i detalj, hvor avissensuren forbød nyheter. Professorer og prester var myndighetenes sensorer og luket ut alt som kunne minne om kritikk av staten eller kongen. Kapitlene 9–11 omtaler hvordan folket ble indoktrinert i ”den rette lære”, med de teologiske professorene i København som autoritære veiledere. Kapittel 12 kalles ”dansk historie slik kongen ville ha den”, det vil si hvordan regimet ved kongen i sin propaganda brukte kongelige historiografer som skrev ”autoriserte danmarkshistorier med kongene som beundringsverdige hovedpersoner”. Beskrivelsen av norsk historieskrivning i kapittel 13 viser at Norge fikk en nisje for å skrive de norske kongesagaene av islandske og norske historieskrivere. Et viktig mål var å forhindre svenskene i å glorifisere sin fortid ved å ”fastholde at de gamle norske kongene var forfedre og forgjengere til de danske oldenborgerne”.  Kapittel 14 diskuterer den norske ”suplikkinstitusjonen” og tida fram til 1660, en ordning som fungerte i stedet for et eget parlament. Ordningen innebar at folket kunne klage til kongen, som imidlertid suverent avgjorde sine undersåtters skjebne. Kapittel 15 behandler eneveldets behandling av bondeuro, hvor kongen etter 1660 brukte kommisjoner som skulle undersøke og dømme, forhøre og roe ned folket. Kapittel 16 diskuterer hvilke spor eneveldet satte fram mot vår egen tid. Rian mener at selv om eneveldet ble dempet etter 1814 og henrettelser og tortur gradvis ble avskaffet, forlot det oss ikke helt. De som vil ha svarene på hva det betyr, kan bla om til side 629 lese hva sporene fra eneveldet etterlot seg helt fram til vår tid – blant annet for tatere, jøder, jesuitter og andre annerledestenkende, og vi legger til: for dagens debatt om ernæring og helse.

LES OGSÅ  Kan dyr sørge?

Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner