Skip to main content

Fasiten først, takk!

Den pensjonerte professoren Jan Raa står fjellstøtt i spørsmålet om hvordan man skal drive oppdrett av dyr og hva mennesker skal spise. Han påpeker at alle arter selvfølgelig skal spise slik de er tilpasset gjennom sin evolusjonshistorie, ellers blir de syke.

Tekst Iver Mysterud    Foto Shutterstock

Raa har i hele sin akademiske karriere hatt et evolusjonært perspektiv. Vi har spurt ham om hvorfor han finner et slikt perspektiv fruktbart innenfor områdene ernæring og helse.

– Først og fremst fordi det er en måte å se i fasiten på, svarer Raa selvsikkert. – Ved å tenke etter hvordan mennesker og dyr gjennom evolusjonen er blitt tilpasset og formet av sitt naturlige miljø, har man ofte fasitsvarene på spørsmål som ofte blir stilt nå for tiden, for eksempel: Hva er riktig ernæring? Hva bør man spise? Hva er sunt? Hva er usunt? Hvordan skal dyrefôr komponeres?

Kan du utdype hvordan du tenker når du får slike spørsmål?

– De livsbetingelsene vi som mennesker har skapt for oss selv og våre husdyr, avviker ganske mye fra det vi som biologiske vesener er blitt tilpasset, forklarer Raa. Han trekker fram at våre arvelige egenskaper er blitt formet av maten vi har hatt tilgang til og miljøet vi har levd i gjennom hundretusener av år, og disse egenskapene er omtrent de samme i dag som de var for titusener av år siden.

– Maten vi spiser og miljøet vi lever i, har derimot forandret seg radikalt på bare noen tiår, sier han. – Vi lever med andre ord ikke lenger fullt ut i samsvar med våre biologiske forutsetninger. Tenk bare på hvordan fedme og sukkersyke brer om seg over hele verden. Denne epidemien er et synlig bevis på at vi ikke lenger lever i samsvar med de forutsetninger og begrensninger som ligger i våre arveanlegg, poengterer Raa. Også når det gjelder utviklingen av astma og allergi mener Raa at vi står overfor det samme. Kvaliteten på debatten om årsakene til disse moderne folkesykdommene ville sikkert vært bedre om flere tenkte over hvordan naturen har formet oss.

Et naturlig syn på ernæring

Kan du være mer konkret? 

– La meg ta ernæringsdebatten først. Det virker som om mange av dagens toneangivende ernæringsforskere i Norge ikke har mye til overs for denne tankegangen. Kanskje kan det skyldes at mennesket som biologisk vesen ikke er svært spesialisert, men kan mestre mange ulike miljøbetingelser og klare seg på mange typer mat, resonnerer forskeren. Ut fra en slik tankegang mener Raa vi ikke bør oppfattes som spesialiserte rovdyr. De må ha kjøtt for å overleve, og de har ikke genetiske forutsetninger for å bli vegetarianere. Raa er bare litt enig i dette resonnementet: – Selv om vi som mennesker kan klare oss på langt mer variert kost enn spesialiserte dyr, er det ingen tvil om at vi i dag beveger oss i ytterkanten av det også vi har genetiske forutsetninger for å mestre. Vi er skapt til fysisk slit for å skaffe oss mat, og vi er skapt til å overleve i trange tider med lite mat ved å tære på fettreservene vi har bygget opp i gode tider, fortsetter han. Raa påpeker at det som en gang var en biologisk fordel, evnen til å klare seg lenge på egne fettreserver, er blitt en alvorlig ulempe i dagens samfunn fordi energiinntaket hele tiden overskrider energibruken. På toppen av dette kommer det at overskuddet på energi skriver seg fra sukker og lett fordøyelig stivelse. Raa mener at vi i hvert fall ikke er biologisk tilpasset Coca-cola og potetchips. 

– Dagens debatt om ”behovet” for karbohydrat og helseskadene ved for lite eller for høyt sukkerinntak er ofte fullstendig frikoblet fra biologisk kunnskap og fornuft, mener han.

LES OGSÅ  Rå mat? Nei takk!

Dette er sterk påstand. Den må du utdype:

– Jeg har lenge vært oppgitt over opphetede diskusjoner i Norge om riktig kosthold, om hva som er sunt og eller usunt, og over hvordan slike temaer blir framstilt i aviser og blader. Jeg forstår godt at folk er forvirret og synes at ernæringsforskere burde være mindre dogmatiske og bruke mer tid på å veilede befolkningen, sier Raa. Han mener det nesten alltid utvikler seg til en ”jeg vet best”-debatt. Som eksempel trekker Raa fram et avisoppslag for kort tid siden. Fra forskerhold ble det advart mot kosthold med lite karbohydrat fordi såkalt lavkarbodiett angivelig skulle være skadelig for hjernen. Selv om det er godt mulig at forskerne ble feilaktig gjengitt, tenkte Raa på inuittene på Grønland. 

– Hvordan har de kunnet klare seg på en diett som nesten utelukkende består av fett og protein? Hvorfor er det slik at de velkjente vestlige velferdssykdommer først rammet inuittene den gang også de begynte å handle på supermarkeder? Det hadde vært på sin plass med mer refleksjon omkring slike og tilsvarende ernæringsbiologiske fakta, og ikke minst, veiledning om skadevirkningene av dagens høye sukkerforbruk, sier Raa bestemt. Han påpeker at verdens største helseproblem ikke lenger er infeksjonssykdommer, men lidelser og sykdommer som skyldes feilernæring. Men i stedet for å gripe fatt i de altoverskyggende helseproblemene forårsaket av for høyt sukker-inntak og som den vestlige verden allerede har eksportert til u-land, fortaper fagfolk og myndigheter seg i detaljer om hvilke enkeltstoffer i maten som kan tenkes å utgjøre en trussel, hva som er usunt, hva som er sunt, hvor mye av ditt og datt vi trenger i maten, osv. – Se på pallene av Coca-cola og potetchips i butikker og bensinstasjoner, og alle vil forstå hva jeg mener, sukker Raa. 

Menneskets naturlige kosthold

Hva er et naturlig kosthold for mennesker?

– Mennesket levde ved kystene i sin tidlige utviklingshistorie. Sjømat har derfor i stor grad formet menneskets ernæringsbiologi, sier forskeren. Han forteller at noen hjerneforskere mener at de essensielle marine fettsyrene dokosaheksaensyre (DHA) og eikosapentaensyre (EPA) i sjømat til og med var forutsetningen for utviklingen av menneskets store hjerne. Når det reklameres med at DHA i marine oljer er godt for hjernen, er det ifølge Raa både biokjemisk og utviklingshistorisk belegg for dette. Kroppen kan riktignok selv lage DHA og EPA fra planteoljer, men denne prosessen går så langsomt at det sikreste er å få i seg disse fettsyrene ved å spise sjømat. Sjømat består for øvrig så og si bare av fett og protein. – Dette er noe å tenke over i dagens debatt om lavkarbomat, sier Raa. – Men mennesket ble likevel ikke så spesialtilpasset sjømat at alt annet var utelukket. Heri ligger menneskets fabelaktige suksess med å befolke hele kloden. Mennesket har hatt genetiske forutsetninger for å kunne overleve også på annen mat, poengterer han. 

Raa trekker fram at det med tiden også har utviklet seg regionale spesialtilpasninger i matvegen. Der hvor melk ble en viktig del av ernæringen, hadde individer med evne til å spalte melkesukker et fortrinn, og denne egenskapen ble dermed mer og mer vanlig i denne befolkningen. I befolkningsgrupper der melk ikke var en del av ernæringen, skjedde ikke dette, og disse befolkningsgruppene har i dag det vi kaller laktoseintoleranse. Tilpasninger til andre matvarer, for eksempel korn, har skjedd på tilsvarende måte. – At dette er arvelighet av nyere dato enn for eksempel tilpasningen til sjømat, ser man ved at det er store individuelle variasjoner når det gjelder toleranse både for melk og kornprodukter, mens det ikke finnes unntak for at DHA og EPA er gunstig for alle og enhver. Det er nærmest som en provokasjon mot tenkemåten innenfor moderne farmasi at EPA og DHA griper inn på en gunstig måte overfor en rekke sykdommer og lidelser, alt fra hjerte- og karsykdommer, betennelse og diabetes til atferdsmessige forstyrrelser og alderdomslidelser. Vi har her å gjøre med noe som griper inn i de dypere lag av vår fysiologi, biologisk og genetisk sett, påpeker Raa. 

Dyrefôr

LES OGSÅ  Lettere, friskere og gladere med lavkarbo

Tenker du på samme måte om dyreernæring og dyrefôr?

– Absolutt. Jeg ser alltid i fasiten først. Ved å studere nærmere hvordan dyret lever og livnærer seg i naturen, sitter man langt på vei med oppskriften på det riktige fôret, svarer han. Raa poengterer at dagens ernæringsforskere sjelden tenker slik. De tar gjerne utgangspunkt i tabeller over behov for vitaminer, mineraler, aminosyrer og fettsyrer og har ofte overdrevne forventninger til at det kan utarbeides formuleringer for ulike husdyr og oppdrettsfisk basert på teoretisk ernæringsfaglig grunnlag. Raa trekker fram fire eksempler for å vise dette.

Rypekyllinger som min kollega Johan B. Steen skulle oppdrette på formulert fôr, døde av ubestemmelig mangelsykdom selv om alt av kjente næringsstoffer var til stede i henhold til lærebokoppskriften. Men ved å blande inn litt bjørkebark, blåbærlyng og andre ting rypene hadde tilgang på i sitt naturmiljø, klarte de seg. Jeg tolket det slik at rypene gjennom lang tids tilpasning til sitt livsmiljø var blitt avhengig av å få i seg naturstoffer som ikke blir regnet som næringsstoffer, forklarer Raa. 

Som et annet eksempel trekker han fram laks og ørret. De ble på 1990-tallet rammet av øyesykdommen grå stær, og ernæringsforskere og veterinærer var lenge i villrede om årsaken, selv om det burde være helt innlysende at sykdommen måtte skyldes mangel på aminosyra histidin i fôret. Raa poengterer at laks og ørret er rovdyr som er blitt avhengig av å få i seg hele byttedyr med blod og det hele. Blodmel var den viktigste kilden til histidin i fiskefôr, og da det ble påbudt å ta ut blodmel av fôrblandingene på grunn av reglene som trådte i kraft etter kugalskapsaffæren, oppstod det mangelsykdom. Fisken vokste riktignok like godt på fôr med for lite blodmel (histidin), men siden histidin er nødvendig for øyets vev, utviklet den etter hvert grå stær og ble blind. Også andre kjøttetende dyr, som for eksempel katt, har utviklet spesielt stort behov for denne aminosyra, naturlig nok.

Karbohydrater og fett til laks

– Karbohydrat- og fettdebatten har foregått også innenfor oppdrettsnæringen, og for noen år siden mente mange at også laksen trengte karbohydrat, forteller Raa. – Dette ble foreslått til tross for det faktum at laksens naturlige føde består av protein og fett, og så å si ikke karbohydrat, sier han. Raa forteller at laksefôret for 20 år siden inneholdt mer enn 20 % karbohydrat, i dag noe mindre. Bruker man vekst som målestokk for hvor godt fôret er, er det greit å avvike sterkt fra det som er laksens naturlige føde, men det betyr ikke at dette er bra for laksen. – En utvikling jeg personlig er sterkt kritisk til, er å erstatte kostbare marine oljer med planteoljer, som er billigere, sier Raa. – Dette fører til at forholdet mellom omega-3- og omega-6-fettsyrer i fettet blir mye lavere enn i laksens naturlige føde (for mye omega-6). Når det blir rapportert at også oppdrettslaks har hjertetrøbbel og blir feitere i buken enn villaksen, kan man saktens spørre om vi har påført laksen samme velferdsplager som vi selv lider av, og som kan tilbakeføres til et unaturlig lavt forhold mellom omega-3 og omega-6, i tillegg til mye mer karbohydrat enn det vi er biologisk tilpasset, resonnerer forskeren. 

Som et fjerde eksempel trekker Raa fram raudåte. Det er den viktigste næringsorganismen for fisk i Nord-Atlanteren, spesielt for fiskeyngel, og burde derfor være en perfekt næring for fiskeyngel, også i oppdrett. Men det kom en tankevekkende innvending fra en ernæringsforsker som formulerer yngelfôr. Raudåta hadde ifølge ham et for lavt innhold av noen viktige næringsemner som fiskeyngel trenger. Det burde ifølge Raa være unødvendig med kommentarer. 

Sunn møkk

LES OGSÅ  Hverdagslivets kompromisser

Du tok ernæringsdebatten først. Hva med helse og miljø? Du har for eksempel sagt at det bra for unger å bli litt møkkete og få i seg jord. Dette må du utdype for leserne. 

– Jeg må først understreke at jeg ikke er tilhenger av urenslighet, og jeg skjønner godt mødre som reagerer med skrekk når ungene i barnehagen fyller munnen med sand og skitt fra sandkassa. Men frykten for mikrobene er blitt en besettelse som overskygger det faktum at en rikholdig og variert bakterieflora er den beste beskyttelsen vi har mot sykdom, sier Raa. Han påpeker at vi er blitt tilpasset og avhengig av våre usynlige venner i, på og omkring oss. Astma og allergi er to andre folkesykdommer som har rammet oss i vår moderne verden. Da Raa gikk på folkeskolen like etter krigen, hadde ingen knapt hørt om noen som hadde astma, men i dag har hvert fjerde skolebarn astma. Man vasker, skurer og steriliserer og legger inn kostbare utluftingssystemer i skolebygg. Men verre blir det år for år. – Kanskje er det slik at denne innsatsen fjerner noe som vi er blitt avhengig av og som vårt immunsystem må ha for å kunne reagere feilfritt, resonnerer Raa. – Astma og allergi er eksempler på immunologiske feilreaksjoner, en form for immunologisk frustrasjon over at organismen ikke lenger får den riktige mengden og typen stimuli. Det er i denne sammenheng jeg ser på rik skogsjord full av alskens mikrober som ”sunn”, i motsetning til den steriliserte sanden i barnehagene, sier han. 

– Alle vet at småbarn og unge dyr har en uimotståelig trang til å spise jord. Hadde dette vært en skadelig tilbøyelighet, ville den ha vært rensket ut gjennom evolusjonens gang. Bonden vet at dersom grisungene er litt pjuskete og hønsene ikke er helt på topp, er det den beste kuren å la dem rote ute i jorda, påpeker Raa. – Vi har alle gjennom evolusjonen levd med jord og ufiltrert elvevann tett på oss, og jeg er overbevist om at vi er blitt avhengig av den stimulans dette gir og at nøkkelen til forståelsen av hva som forårsaker astma og allergi, ikke er å lete etter stoffer som framkaller lidelsene. I stedet bør man konsentrere seg om miljøfaktorer som hindrer immunsystemet i å reagere med frustrasjon, sier forskeren.  

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Jan Raa»]Raa (f. 1939) er cand.real. fra Universitetet i Bergen (1964) og Dr. Wiss. Nat. fra Institutt for organisk kjemi, Universitetet i Utrecht, Nederland (1968). Han var førstelektor i fysiologisk biokjemi ved Universitetet i Bergen 1968-72, professor i fysiologisk mikrobiologi ved Universitetet i Tromsø (UiT) 1972-87, prorektor ved UiT 1975-77, vitenskapelig rådgiver ved Fiskeriteknologisk forskningsinstituttet i Tromsø 1973-82, direktør og forskningssjef ved Fiskeridirektoratets ernæringsinstituttet i Bergen (1988), professor II i marin biokjemi ved UiT 1989-98 og forskningsdirektør i Biotec Pharmacon ASA 1998-2005. Raa ble i mai Kommandør av Den kongelige norske St. Olavs Orden for forskning og utvikling innen biomarin sektor. Begrunnelsen lå i hans idéskapning og bidrag til å modernisere fiskeri- og havbruksnæringen.[/gdlr_box_icon]


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner